Den japanske kulturen

Har du noen gang ønsket å prøve en komplett samurairustning, lage din egen sushi eller trene som en ninja? Japaneksperten tilbyr en rekke kulturtilbud som kan gjøre din tur til Japan en opplevelse for livet.

Copy of Edo Wonderland Nikko Edomura

Japan har en rik håndverks- og kampsportstradisjon. Mot et tillegg i prisen kan du være med på kurs, workshops og få en dypere innsikt i mange av de tradisjonelle aktivitetene. Japaneksperten kan tilby alt fra Karate, Aikido- og ninjaopplæring til silkemaling, matlaging, taiko-trommer og kalligrafikurs.

Priser kan variere avhengig av tidspunkt og vekslingskurs.

For bestilling eller spørsmål: ta kontakt på e-post.

 

Nordmannens guide til Japan

I Japan står den tradisjonelle kulturen sterkt, denne blir blandet sammen med alt det moderne og gir et unikt uttrykk. Man ser sterke kontraster mellom robotbygging, alt som er Kawaii (søtt) og den tradisjonelle kulturen som Japan er bygget på. Med hurtigtog, skyskrapere og høyteknologi er Japan blant de fremste landene i verden, mens de samtidig byr på mange tradisjoner. Te-seremonier, templer og små gudestatuer er å se overalt. Det er fremdeles store forskjeller mellom menn og kvinner.

Japanske hus er ganske spesielle og det er viktig å kunne de forskjellige reglene for bruk av sko og tøfler. De har gjerne et nytt par sko i hvert rom og du kan forvente å se flere stråmatter samt den velkjente og tradisjonelle skyvedøren. Tradisjonelle japanske hotellrom er enkle og sparsommelig innrettet, det er en matte å sove på, en TV og gjerne en flaske te. Velger du å bo på et slikt hotell vil du oppleve et par typiske japanske måltider hver dag som vanligvis består av mye grønnsaker.

Copy of Isuien Garden

Japanske hager er visuelt veldig fine og bør oppleves på turen. Det er ofte lave bruer, bekker og flotte fargerike blomster. De er gjerne svært enkle, men veldig vakre. De fleste japanere drømmer om å ha en hage, men siden Japan har et veldig stort innbyggertall så er det få som har plass til det.   

 

Geisha

En geisha er en tradisjonell japansk underholdningsartist innen kunst og musikk. De er spesialisert innen japansk dans, sang, poesi, litteratur og de kan spille på flere instrumenter. De skal også kunne underholde gjennom samtaler og må dermed ha et bredt spekter av kunnskap innen flere felt. Å bli en geisha krever en spesiell dedikasjon og mye hardt arbeid, de er tross alt artister som skal formidle Japans kultur.

geisha-949978.jpg

De dedikerer livet sitt til den tradisjonelle japanske kunsten og bruker talentene sine til å underholde kundene sine på banketter, fester og selskaper. De er høyt respektert, og de har lojale kunder som bruker store summer på å bli underholdt i de typiske ochayaene (tehus). Deres lojale kunder er som oftest forretningsmenn, politikere eller andre rike individer.

 

Hvordan ser de ut og hvor finner man de?

Det er svært strenge regler når det kommer til sminke, klær o.l. for å kunne være en ekte og bekreftet geisha:

Sminke

En geisha- lærling kalles maiko, og bruker veldig karakteristisk sminke. Ansiktene er dekket i et tykt, hvitt lag og en maikos øyenbryn vil være farget med en rød eller rosa maling mens øynene vil være linjert i rød og svart. I det første året til en maiko er kun underleppa malt rød, mens fra det andre året og videre er begge leppene malt. Reglene angående sminken blir slappere jo eldre de er, med mindre du er en bekreftet geisha, da geikoene må bruke sminke. Brynene deres vil bare ha et hint av rød og øynene er kun linjert med svart. Både over- og underleppen vil være malt i en kraftig rød farge.

Etter å ha fylt 30 år trenger ikke en geisha å bruke sminke dersom den ikke vil. Ideen er å gi rom for deres naturlige skjønnhet.

 

Klær

Copy of Edo Wonderland Nikko Edomura

En geisha bruker kun silke- kimono, den lukkes ved å knyte et bredt belte som kalles obi bak på ryggen. Formen på knuten endres i forhold til alderen på geishaen; en lang knute er for maikoer mens en kort knute er for en eldre, bekreftet geisha. Ofte er kraftige farger og mønster brukt av yngre maikoer. Antrekket er komplett med hvite sokker (tami) og tresandaler (geta).

Å kle seg i en kimono er en kompleks oppgave, stoffet er tungt så det kommer ofte en profesjonell person som hjelper til med å ta den på. Dette er den eneste mannen som får lov til å tre inn i okiya, huset hvor geishaen bor. Kimonoen er håndlaget på tradisjonelt vis og er veldig kostbar. Normalt koster de flere tusen dollar.

 

Hår

Geishaene går med håret i en veldig sofistikert chignon holdt av tradisjonelle kammer. Da det tar veldig lang tid å style det, må håret holdes perfekt i flere dager. Når de sover så hviler de nakken sin på små støtter.

Skal man sammenligne en maiko med en geisha så pleier ikke maikoer å bruke parykk, slik som geishaer gjør, de har da et synlig felt med umalt hud ved hårlinjen. Geishaen som gjerne bruker parykk vil dermed ikke ha et synlig felt med umalt hud ved hårlinjen.

 

Oppførsel

En geisha er fornem med sin oppførsel. Deres behov for avgrensing til enhver tid gjør det umulig for de å gjøre ting som å ha lunsj på en fastfood restaurant, handle i vanlige klesbutikker, eller bare det å bruke en plastikkpose for å handle.

Under møter med kunder må de underholde mens de viser ekstrem tilbakeholdenhet, uten å bli vulgær.

Det er mulig å se en geisha i Tokyo og Kyoto, som er fødestedet til geishaene. I Gion, Pontocho, Miyagawacho, Kamishichiken eller Shimabara kan du noen ganger se en geisha og en maiko ute i gaten mens de går mellom avtaler, men de er veldig vanskelig å få tak i.

 

Sumōbryting

Sumōbrytere bruker en kombinasjon av brutal kraft og teknikk for å vinne. Kampene utføres på en plattform som kalles dohyo, den er laget av hardpakket gjørme, mens ringen er laget av risstrå.

m_164423.jpg

 

Regler

Reglene er enkle; kampen er ferdig når en av de to rikishiene som de kalles, blir tvunget ut eller rører bakken med en annen kroppsdel enn fotbladene.

Det er totalt 82 vinnende teknikker, også kjent som kimarite, og flere variasjoner av dytting, trekking og kasting. Det er også flere juksemåter, eller kinkite, som å dra i den andre partens hår eller å sparke.

Ulikt andre kampsporter så er det ingen forskjellige klasser basert på vekt eller høyde, noe som gjør at de høye og tunge har et stort overtak. De som er lavere og lettere henger ofte med i toppen ved å ha bedre teknikk.

Profesjonelle rikishier gror ut håret sitt og former det til en dott på toppen som kalles chonmage, i turneringer og andre spesielle anledninger pleier de høyt rankede bryterne å ha håret formet i en tydelig ōichōmage (ginkgo- blad knute).

 

Historie

Sumō begynte som en simpel kamp om styrke for omtrent 2000 år siden, det utviklet seg med tiden til å bli et religiøst ritual for å berike avlingene. På 1200- tallet begynte sumō å bli en form for kampsport, og i Edo- perioden ble det en profesjonell sport og en populær form for underholdning akkurat som det er den dag i dag.

Sporten har vært i konstant endring gjennom årene, men uansett hvor mange debatter det har vært, så har det aldri blitt endret på regelen om at kvinner ikke får lov til å komme inn i dohyō.

 

Konkurranser

Den profesjonelle delen av sporten, kjent som ōzumō (grand sumō), kontrolleres av Japan Sumō Association som holder seks årlige turneringer som varer i 15 dager hver. Tre av de holdes på Ryōgoku Sumō Hall i Tokyo i januar, mai og september, og en i Osaka i mars, en i Nagoya i juli og den siste i Fukuoka i november.

Profesjonelle rikishier er delt inn i seks divisjoner, basert på fremføringene deres. Deres eksakte ranking gis på den offisielle banzuke listen. Toppdivisjonen er makuuchi, og de høyest rankede bryterne innen denne gruppen kalles yokozuna. Selv om sumō regnes som Japans nasjonalsport, så er det flere av bryterne som kommer fra andre land.

I tillegg til å trene hardt, er det viktig for bryterne å holde vekten sin med to store, daglige måltider. Rikishiene sin mat er kjent som chanko, og den mest populære er en type stuing som kalles chankonabe, som typisk inneholder store mengder grønnsaker med kjøtt og fisk. Maten lages som oftest av lav rankede brytere, og flere tidligere brytere har restauranter, så man burde besøke en av disse for en bolle med chankonabe for å få en bedre innsikt i sumō- verden og maten de spiser.